Jeg hører mye rart fra mennesker jeg treffer i jobbsamenheng. Det bruker å være slik når man er glad i å treffe nye mennesker, og det å høre mye rart gjør jo jobben min enda mer spennende. I dag, mandag 16. mars 2015 så hørte jeg noe som tok kaka. Det vare bare så latterlig, underlig, frustrerende og komisk alt på en gang, og da måtte jeg bare skrive litt om dette slik at du også kan få «gleden» av å høre denne historien.
Det har seg slik at jeg i fjor hadde gleden av å hjelpe en mastergrad-student fra Oslo med å finne sin første «ordentlige» jobb. Hun var en bekjent av meg og selv om jeg ikke rekrutterer nyutdannede så hadde jeg vel noe erfaring som kanskje kunne hjelpe henne litt på veien mot drømmejobben. (Hun mente nå det i hvertfall). Hun fikk lett jobb og nå i dag så var det brorens tur til et møte med Erik, også han mastergrad-student her i Oslo.
Vi hadde en hyggelig prat på kontoret over et par dobble Latte. Han gikk gjennom CV og fortalte meg litt om hans tanker rundt hva som ville være drømmejobben osv. Jeg merket raskt at han var veldig opptatt av at CV skulle være på to sider, det hadde han jo lært av karriereekspertene på Campus, men hvis han ønsket seg CV på to sider så matte han jo få lov til det, tenkte jeg.
Men, det var et aldri så lite problem; Det var ikke plass til alt av skole, erfaring, verv, kurs og interesserer på disse to sidene og etter at vi hadde tatt vekk uvesentlige ting som for eksempel: “Flink med Microsoft Office” (hvem er liksom ikke det i disse dager?) og “språk: Norsk og Engelsk” (Er man norsk så er vel det naturlig at man snakker norsk og har lært engelsk), så var det fortsatt ikke plass på to sider. Glup som jeg er (burde i grunn vært rakketforsker), så foreslo jeg at vi skiftet skrifttypen fra Times New Roman 11 til Arial 10 og samtidig droppet 0,5 cm mellomrom mellom linjene.
«Nei Erik, det kan vi ikke» sa han rolig
«Hvorfor ikke?» spurte jeg
«Er det en ting jeg har lært fra karriererådgiverne på Campus så er det at en CV ser best ut i Times New Roman 11 og med 0,5 cm mellomrom mellom hver linje» sa han, selv om jeg leste han slik at han halveis gjennom setningen forstod at kanskje denne “rådgiveren” var mer opptatt av seg selv og dressen sin enn en lovende student på vei ut i næringslivet.
Jeg viste ikke om jeg skulle le eller grine så valgte å ikke gjøre noen av delene, men jeg måtte komme meg ut fra kontoret for litt frisk luft som i mitt tilfellet betyr en røyk.
Da jeg var tilbake så fortalte jeg vedkommende at han måtte skrive ned det jeg nå hadde å fortelle han:
- Lengde på CV
- Skrifttype på CV
- Mellomrom mellom linjene på CV
- Format på søknadsbrev
- Bilde på CV
- Ringe før du sender søknad
- Ringe etter du sender søknad
- Referanser på CV
“Nå river du ut denne siden og gir til meg” sa jeg. Litt forvirret så gjorde han som jeg sa, men han ble enda mer forvirret da jeg rev papiret med det han hadde skrevet i fillebiter.
«Så lite betydning har de tingene du nettopp skrev ned» sa jeg til han mens jeg samtidig ba han hilse til «karriereekspertene» på Campus med følgende: “Dere er helt sikkert flinke til å utdanne mennesker, men hold dere vekke fra karriereveiledning om Times New Roman. Dere bør være for gode til å drive med slikt lureri.”
Om han hilser dem fra meg tviler jeg noe på, men uansett så er jeg fornøyd; Nå har Norge enda en jobbsøker som forstår at det skal handle om han som et unikt individ og at det ikke er noe krise om vi alle er litt forskjellige.
Det siste han sa før han gikk var:
«Erik, er det ikke litt underlig at de eneste tipsene jeg har fått på Campus handler om noe så overfladisk som hvilken skrifttype jeg skal bruke på min CV?”
«Jo, det er veldig underlig» sa jeg.
Erik Falk Hansen- Sier det som det er 