Fiskeren

Det var fredag ettermiddag, og kaldt som om høsten nesten hadde gått over i vinter, men heldigvis skinte solen og gjorde ettermiddagen perfekt for en aldri så liten fisketur. Sekken var pakket, krokene pusset, brislingen tatt ut av frysen, kaffen helt over på termos og alt var klart. «Forberedelser, det er viktig det når man skal på fisketur» sa jeg til meg selv da jeg startet bilen og kjørte av gårde.

Første stopp var Fornebulandet. For øvrig et av de få stedene i Norge hvor man kan få havabbor på kroken. Hvorfor ikke gå får den beste fisken når man kan liksom? Jeg hadde sørget for at jeg var tidlig ute. Viktig å få den rette plassen før resten av fiskerne kommer for ettermiddags / kveldsrushet. Ofte litt sånn førstemann til mølla på slike populære fiskested, spesielt med så fint vær som dette.

Så var det bare å kaste i vei. En stang med dobbe og agn og en stang med vanlig krok. Biter ikke fisken dypt så biter den nok høyt var en strategi som nesten alltid virket for meg. Som fisker lærer man fort at det er viktig å prøve alle muligheter. Fisker man over alt i havets dybder har man god sjans for å få fisk. Dessverre bet ikke fisken den første timen. Var faktisk så uheldig å treffe på en stor brennmanet og etter ha fått alt det drittet av sluken og linjen så var det ikke lenge før jeg begynte å kjenne det både på armen og i fjeset. Det svei som faen faktisk og jeg hadde ikke noe annet valgt enn å ta en aldri så liten pause.
«Kunne i det minste da samle kreftene og komme sterkere tilbake» tenkte jeg mens jeg fylte opp koppen med en god og varm kopp kaffe.

Pausen var god den og etter en 20 minutters tid så var det ikke så mye igjen av brennmanetstinget. Jeg var klar for en ny runde med fisking. «Ingen brennmaneter denne gang» sa jeg i det som kanskje må kalles en aldri så liten bønn. Mens jeg hadde kost meg med kaffen og følt på kraften av brennmanetens tråder så hadde andre fiskere også kommet for å prøve lykken. Jeg lo litt for meg selv da jeg så en mor og datter komme med en barnefiskestang. Skulle de liksom få fisk med en slik stang?
«Naive tullinger» tenkte jeg, mens jeg på ny kastet ut med ny krok på den ene stanga og nytt beite på den andre.

«Nå skulle jeg få fisk» tenkte jeg.

Etter en 20 minutters tid så stod jeg der like tomhendt, men det var akkurat da jeg skulle til å kaste på nytt at jeg høre en barnestemme skrike ut:
«Mamma. Jeg har noen på kroken» sa den lille jenta og moren kom springende over raskere en jeg kan tenke meg en fisk kan svømme. Jenta som ikke kunne ha vært mer enn 6 – 7 år gammel hadde fått fisk og det på en barnefiskestang av alle ting.

«Fytti og flaks» tenkte jeg. Her har jeg gjort alt riktig fra både forberedelser til utstyr og så kommer denne jenta og moren og plukker opp torsken som jeg skulle ha til middag. Virkelig urettferdig, og det var da at tanken om å gi opp dukket opp.

Nå er ikke jeg en person som lett gir opp og det skulle jeg ikke gjøre denne gangen heller. Men, det var på tide å gå litt i tenkeboksen og komme opp med en ny strategi. Strategien så langt hadde ikke akkurat gitt resultater og uten fisk så ville det bli lite middag på fredagskvelden. Etter å ha tenkt litt over en lunken kopp kaffe, ja den termosen var ikke så god som jeg hadde trodd da jeg valgte å bruke en ekstra hundrelapp på en termos delux som butikken så fint kalte den, så valgte jeg å pakke sakene for å finne et nytt sted å prøve lykken.

Jeg tok en titt på google for å finne ut hvilke steder som var anbefalt av fiske-ekspertene, men det var liksom ingen av disse plassene som var nærme nok til at jeg kunne komme der før mørket hadde kommet. Jeg bestemte meg derfor for å kjøre en tur sørover og fant til slutt et sted som ikke var nevnt av ekspertene. Det var Nesøya om stod for tur. Jeg slo meg ned, la på nytt agn og prøvde en krok jeg aldri tidligere hadde tatt i bruk. «Skulle jeg få fisk nå så måtte det nytenkning til» sa jeg til meg selv mens jeg kastet ut i det kalde Oslofjordvannet. Dessverre så bet ikke fisken nå heller og etter en times tid hadde jeg snart prøvd alle de forskjellige krokene i krokboksen min. Jeg hadde ikke akkurat det store håpet da jeg satte på den siste kroken fra boksen, en krok som både var rusten og ment kun for sjøørret. Ja, ja tenkte jeg. Det kan jo ikke bli verre enn det hadde vært og hadde jeg kommet så langt så skulle jeg i hvert fall ikke gi opp nå.

Nå var det opp til meg å gjøre en god jobb og jeg fant liksom litt motivasjon i det faktum av at alt så langt hadde gått så til de grader til helvete på denne turen.

Første kast; Ingenting bet
Andre kast; Ingenting bet
Tredje kast; Ingenting bet
Fjerde kast; Det skjedde noe. Jeg hadde fått fisk og den dro som aldri før i linjen min. Etter en 3-4 minutters kamp med denne djevelen av en fisk så kunne jeg se den blanke kroppen i havoverflaten. Jeg tok fram hoven og nå var jeg endelig i mål. Det var i hvert fall det jeg tenkte.

Nei, jeg var ikke i mål. Like før hoven skled inn i havoverflaten så klarte fisken å komme seg løs. Den svømte av gårde mens jeg stod der som en fortapt tulling som hadde gått fra å være i mål til å være lengre vekke fra mål enn noen gang.

«Det var over» tenkte jeg.

Ingen fisk til middag og alt det harde arbeidet jeg hadde lagt ned hadde ikke gitt noe som helst resultater. Det var nå blitt mørkt og det var liksom ikke noe poeng å fortsette. Det er jo lett å tenkte slik når man har såpass mye motgang. Jeg satte meg i bilen og satte kursen mot Oslo og et varmt hus.

Det var da jeg kom til Lysaker at jeg tenkte noe i de baner som
«Ikke faen om jeg skal gå hjem uten fisk»
Jeg kjørte ut på Bygdøy og fant en sandstrand som for engangsskyld ikke var full av nakne kvinner og menn. Jeg satte på kroken, kroken som hadde nesten fått meg i mål for 30 minutter siden. Det var nå eller aldri.

Første kast; Ingen fisk
Andre kast; Ingen fisk
Tredje kast; Fisk. Fisk. Fisk

Ja, nå hadde jeg fisk på kroken og denne gang skulle jeg ikke miste den. Jeg tok av meg på beinene, brettet opp buksene og begynte å vasse ut i det iskalde vannet. «Noen ganger må man bare gjøre det lille ekstra for å få resultater» sa jeg til meg selv mens jeg vasset utover med stanga i den ene hånda og hoven under armen i den andre. Plutselig var fisken der. Jeg snek hoven inn under kroken og fisken og vips; fisken var i hoven og hoven var nå over vann. Jeg hadde ikke bare fått napp. Jeg hadde fått fisk. Jeg hadde kommet i mål. For en følelse, og det faktum at jeg nesten hadde fått koldbrann i føttene var ikke i tankene mine en gang.

Tilbake på land kom det et høyt seiersbrøl fra meg. «Man må jo feire når man har nådd målet sitt» var unnskyldningen jeg ga til meg selv når flere turgåere bare stod og stirret på meg og helt sikkert lurte på hvem denne tullingen av vesen var. Så var det inn i bilen og på tide å komme seg hjem.

Det var litt av en kveld og utrolig deilig å komme hjem i et varmt hus. Alt jeg trengte den dagen var en fisk og den ene fisken hadde jeg fått. Da den stekte torsken lå på tallerken med en god ertestuing ved siden av så var jeg faktisk glad for at dagen hadde vært som den hadde vært. Ja, jeg var faktisk nå også glad på vegne at en lille jenta som hadde slått meg med en stang som ikke kunne ha kostet mer enn 99 kroner. Det må jo være lov å ha litt flaks en gang i blant ikke sant?

Den kvelden når jeg la meg til å sove så var det med et smil at jeg tenkte for meg selv:
“Denne dagen ville jeg ikke ha vært foruten”.
Jeg kom i mål og har fått erfaringen som helt sikkert vil gjøre meg til en enda bedre hobbyfisker i framtiden.

Lurer du på hvorfor en person som vanligvis skriver om jobbsøking, karriere og den slags nå plutselig blogger om fisking så ber jeg deg ta en titt på de ordene som er uthevet i denne teksten. Kanskje du ser linken mellom disse ordene og setningene og hva som er viktig for en jobbsøker i dette tøffe markedet. Om du ikke gjør det så fortvil ikke: Oppfølgingstekst kommer senere denne uka.

Hilsen Fiskeren Erik