Da jeg var 10 år var verden relativ enkel, også i forhold til hva jeg skulle bli når jeg ble stor. Det var enten politi eller hjernekirurg, eller noe annet litt avhengig av dagsform. Jeg visste også hva jeg ikke skulle bli, som var turner fordi de var på tv og alle kunne se dem, eller operasanger fordi de var så feite. Muligens ikke de mest reflekterte valgene for å avvise en potensiell karrierevei. Jeg skjønte i etterkant at talent også spilte en rolle…


Takk til Åse Kjersti Venås som ville dele denne posten med alle andre i hennes situasjon. God lærdom og interessante  betraktninger og noe mange jobbsøkere vil få nytte av, spesielt dem som har arbeidet med mange ikke-målbare oppgaver. Slike folk som Åse Kjersti skulle vi hatt flere av i NAV systemet. Noe for dere Trondheim?


Tretti år senere sitter jeg og kjenner at jeg gjerne skulle ha sett verden gjennom den tiåringen jeg var, om bare for én dag. Sett borti fra de siste to årene har jeg i hovedsak jobbet siden jeg var 18, og jeg har trivdes med det. Jeg har naturlig nok fått prøvd meg på mange forskjellige arbeidsoppgaver på disse årene. Ikke alle har jeg vært like glad for å få, enten fordi det har vært ting jeg ikke liker å holde på med eller også fordi det har vært oppgaver jeg har oppfattet som for vanskelige eller faktisk litt skremmende. Bortsett fra ett år som markedsfører, har jeg jobbet i barneskolen, og den økende vissheten jeg etter hvert fikk om at jobben jeg utførte fikk følger for ungen på en positiv eller negativ måte har til tider vært en utfordring. Nå har jeg i hovedsak fått gode tilbakemeldinger, så jeg tror nok at potensiell skade jeg har gjort er minimal.

Felles for de fleste tingene jeg har gjort disse 25 årene, er at det meste er en tilfeldighet. Jobben som teknikker i nærradio da jeg var 18, er kanskje det mest gjennomtenkte jeg har gjort. Det passet tross alt veldig godt siden jeg vurderte å bli journalist den gangen. Vikarjobben i skolen fra jeg var 19 var mer basert på at jeg trengte å tjene penger, og de aksepterte meg på den barneskolen jeg hadde gått på selv. Det er heldigvis ingen 19-20 åringer i skolen i dag!

spørsmål åse.jpg

Det jeg har gjort senere er også basert på tilfeldigheter, noe som i seg selv ikke et veldig stort problem. Problemet kommer når jeg nå faktisk må sette meg ned og prøve å finne en vei videre. Jeg har ikke lenger muligheter til å se ”hvor vinden blåser”, men er nødt til å finne ut hvem jeg er, hva jeg kan og hvor jeg har tenkt meg videre. Og hvordan i alle verden gjør jeg det, når jeg knapt nok vet hvor jeg har vært?

Mange andre som har vært i arbeidslivet en stund, har gode og målbare resultater å vise til. Har du dratt i land en millionkontrakt eller økt omsetning på ditt område x% kroner i året over flere år, er dette relativt greit å sjekke og et konkret bevis på kompetanse innen området. Min kompetanse og kunnskap er verken målbar eller etterprøvbar. Jeg kan ikke si at jeg har fått et visst antall elever til å bli bedre til å lese ved å anvende en konkret metode for måloppnåelse. Jeg kan heller ikke vise til inntjening av skolens midler ved at jeg har formidlet kunnskap på en sånn måte at det har blitt spart penger på ekstraundervisning. Jeg kan ganske enkelt ikke vise til noe konkret.

Det jeg derimot kan fortelle om, er:

  • Hun som tillot meg å gi en klem og holde rundt henne da hun trengte det aller mest, til foreldrenes overraskelse siden hun ikke får veldig raskt tillit til andre personer.
  • Eller han som i flere år hadde blitt vurdert som ”sær” etter hvert ble utredet, fordi jeg opplevde at noe ”ikke stemte”, og derfor anbefalte det. Resultatet ga han den hjelpa han trengte og vissheten om at det ikke var han det var noe feil med.
  • Og jeg vet at jeg har hatt kolleger som har blitt fornøyd når jeg skulle hatt vikartimer for dem, eller i klassen deres, fordi ”da ble jobben gjort”.
  • Jeg husker også godt mora som da hun kom på møte hadde litt aggressiv holdning, men som gikk derifra og var fornøyd. Jeg erkjente at ungen hennes hadde utfordringer, men det viktige for meg var å formidle de gode tingene jeg så, de positive sidene, det jeg ønsket å bygge videre på.

Så kanskje er det der jeg må begynne. Ikke med å lete etter det konkrete og målbare som kan vise hva jeg har oppnådd, for det kommer jeg sannsynligvis aldri til å finne. Kanskje må jeg finne historiene som viser meg hva jeg har stått for, hva jeg har fått til av små, men viktige endringer for flere av de ungene jeg har møtt og også de utfordringene jeg har blitt pålagt, sannsynligvis fordi lederen min mente at jeg kunne klare det, noe jeg i hovedsak også gjorde.

Det vil nok ta litt tid før jeg blir en av de beste jobbsøkerne, men å finne meg selv og se hva jeg kan tilby, og hvor jeg skal gå videre, er kanskje ikke så dumt det heller.

Åse Kjersti kan nåes på +47 92 02 25 03 eller aase.kjersti@Gmail.com

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s